Trevareindustrien

Man må regne med at spinnerokker har blitt dreid til eget bruk gjennom flere hundre år, mens rokkefabrikasjon i større målestokk startet mot slutten av forrige århundre. Vi vet ikke hvem den første rokkedreieren var, men i Lund bygdebok nevnes en person som ser ut til å ha hatt stor betydning: Henrik Tobias Villumsen Stakkeland fra Kvås i Vest‑Agder. Han var kjent som en meget dyktig dreier.

Sammen med broren Jon dro han årlig til Karmøy og jobbet i vårsildfis­ket. På turen til Karmøy kunne de overnatte på Moi. Her, i Rolfsenhuset, ble han kjent med enken Gjertrud Kjellsdatter, tidligere gift med Rolf Axelsen Moi. De giftet seg i 1836.

Henrik Villumsen var en sjelden flink og allsidig håndverker. I tillegg til å dreie rokker, var han en flink smed. Først lærte han opp stesønnene, Kristian og Jonas, seinere antagelig mange andre, og det er rimelig tro at han la grunnlaget for rokkeindustrien. Stesønnen Kristian Rolfsen, (f.1815) skulle bli den ene eieren av den første fabrikken: Moi Rokke‑ og Kunstdreiefabrik på Skulevold. 

Samtidig med Stakkeland ble en annen dyktig dreier Ole Hågensen fra Midtmøl , Holum i Mandal gift med ei jente Antonette på Jøelsengården.

Det ble bygd tre rokkefabrikker i Lund: Moi Rokke- og Kunstdreiefabrikk (1878) og O.H. Moi Rokkedreieri (1918) og Surdal Rokkefabrikk (ca. 1885).

Men i bygda spredte dreiekunsten seg fra gård til gård: Skulevold, Moi, Tronvik, Haukland, Haien, Kjørmo I Hovsherad og Høye (Hauo) i Heskestadbygda. Over 80 dreiere i 4 generasjoner. Den siste aktive og svært dyktige rokkedreieren på Moi og i Norge var Henrik Olsen Moi d.y. på Skulevold. Rokkene hans var gjerne lakkerte med røde striper i profilene. Det ble også dreiet krumkakeformer, kjevler, pussement m.m.

Moi Snelle- og Dreiefabrikk grunnlegges av lensmannsønnen Salve Olaus Salvesen den 1. mars i 1874. Dette blir starten på industrieventyret i Lund. Han startet i verkstedet hjemme i lensmannsgården og bygde fabrikken nede i Svinehaien ved Brufossen. Formålet var å dreie sneller, søyler og pinnestoler. Han demmet opp i fossen slik at fabrikken kunne drives med et stort vannhjul. Fabrikken ble bygd ut i flere byggetrinn. Fabrikken samarbeidet med smedene på Nysted. Etter hvert ble Nøkken viktig for å transportere ut møblene. I 1902 går fabrikken konkurs og over til nytt eierskap. Etter en del mellomløsninger etableres A/S Moi Stolfabrikk i 1906 med Peder Skjeggestad som disponent. Fabrikken får elektrisk strøm i 1912 og bygger selv eget kraftverk i Brufossen litt seinere.

I 1923 brenner fabrikken ned og dagens bygg reises oppå den gamle kraftstasjonen.

I den første tiden går det mest i pinnestoler, gyngestoler og dreide produkter. Etter hvert produseres det ådra møbler og flotte finermøbler. Olav Reistad overtar som disponent i 1941. I 1978 overtas fabrikken av NordDan. Nå blir bygningen videregående skole for trearbeid, søm og vanlig gymnaslinje. Kurt Tjellesvik kjøper Stolfabrikken på 2000-tallet og starter selskapet Fossekallen. Han bygger også den nye kraftstasjonen. I 2024 overtar Munthe Eik eierskapet. Nordan kjøper samme år tilbake kraftstasjon og vannrettighetene i fossen.

Arbeidstokken lå gjerne på mellom 20 og 30 mann. På det meste nesten 60 arbeidere og var Mois største arbeidsplass.

I 1899 får Moi Snelle og Dreiefabrikk (Stolfabrikken) økonomiske problemer. I 1902 går selskapet konkurs og en del arbeidere bryter ut.

I 1900 slår ti av arbeiderne, med Samuel Thunheim i spissen, seg sammen og starter Haukland Trevarefabrikk A/S, den såkalte Hauklandsfabrikken. De satser på gjenstander ikke møbler i fra starten. Pyntegjenstander som kuler , spyd, ringer og etasjerer. Hele tiden produserer de klesklemmer som ungene på Haukland får betaling for å sette sammen. De ble solgt for 3 øre stykket i 1906. Den gang kunne man bestille vinduer og dører, skolepulter og likkister hos Hauklandsfabrikken. De bygger også egen kraftstasjon.

De leverte i 30-årene 1000 stoler til domkirken Trondheim og mange til Stavanger Domkirke og Aker kirke. 

I hele perioden utover mot krigen og etter krigen var allikevel hovedproduktet kontormøbler. Arbeidsstokken lå gjerne på rundt 30 arbeidere, men på det meste nesten 50.

Produksjonen går mer og mer over til møbler, og i 1932 skiftes den 74 år gamle disponenten Samuel Thunheim med en ny Samuel, Samuel Stuhaug.

Stuhaugfamilien skal fortsette med driften helt fram til slutten i 1981.

I 1979 bygger kjøper de Moi Møbelfabrikk og bygger ny fabrikk med Harry Stuhaug som disponent. Den gamle fabrikken overtas av Dalane Energiselskap. Dette året hoper problemene seg opp. De mister en del ordrer blant annet til posten og i 1981 er det full stopp. I 1982 kjøpte Arnold Eik boet og fortsetter en periode under navnet Sterna A/S. Fabrikken blir etter hvert dørfabrikk med flere eiere. I 1992 overtar Gilje Trevarefabrikk A/S og drives i 2024 med navnet Gilje Door.

I 1917 startet Anders Mydland og Tobias Haukland Storli Møbelfabrikk på Haukland. I 20-årenes depresjonstid ble det vanskelig, og de ga opp i 1929. Syv arbeidere fra Hauklandsfabrikken kjøper boet og starter Moi Møbelfabrikk. Fabrikken går gjennom flere utvidelser og spesialiserer seg på spisestuer. Som de andre fabrikkene på Moi ble det brukt mest lokale materialer. Disponent var Olaus Lindland. I 1954 overtok nevøen Sverre Lindland.

Bedriften var kjent for produkter av meget høy kvalitet og heldige er de som ennå eier en spisestue med skjenk herfra.

Arbeiderne som kunne lakking og polering sluttet. Mange begynte hos Johs. Rasmussen. Fabrikken ble i 1979 solgt til A/S Haukland Trevarefabrikk. Den gamle fabrikken som lå kloss inntil E-39 ble på 1990-tallet brukt til brannøvelse, og alle synlige spor er nå borte.

Det er lite bevart dokumentasjon fra denne bedriften. I 1943 var her 18 arbeidere.

På Nedre Stranda bodde Emanuel Moi. Han hadde fem sønner hvor fire av dem ble viktige for møbelproduksjon. Emanuel hadde også lagd en del stoler, antagelig under første verdenskrig. Han begynte profesjonell produksjon sammen med sønnene Emil, Leif, Erling og Karsten. (Storbrødrene) Fabrikken gikk konkurs, antagelig på slutten av 20-tallet.

De etablerte nytt firma, Nylund Møbelfabrikk i 1936 med Karsten Moi som disponent og styreformann. Denne fabrikken hadde ikke eget kraftverk noe som var et problem. De var ni mann i arbeid og det ble mest laget stoler og skap, men også likkister. Seinere ble de kjent for sine flotte møblement til soveværelser.

I 1946 brant fabrikken ned og nytt bygg ble reist. Full produksjon kom i gang i 1948. I slutten av 1960-årene var det også her mangel på spesialisert arbeidskraft og ingen ville overta. I 1971 er det full stopp. I 1990-årene ble fabrikken bygd om av Lund Byggsenter til leilighetkompleks.

Etter at 74-årige Samuel Thunheim i 1932 trakk seg tilbake som disponent ved Hauklandsfabrikken, startet han ny fabrikk sammen med sønnen Harald, nær Brekkebekken ved Moi stasjon. Etableringsåret er 1934 og de spesialiserte seg på spisestue, soveroms-møbler og en del kontormøbler. Han brukte nok sine erfaringer fra Hauklandsfabrikken. Mange møbler i disse to fabrikkene lignet på hverandre. De hadde 12 mann i arbeid. Tredje generasjon med en ny Samuel kom med i 1948. De ble særlig kjent for såkalte stilmøbler og sivstoler. Sivstolen (jærstolene) var nesten et helt bygdeprosjekt for fabrikken kjøpte siv fra Nederland og lagde stol–skjelettene som ble kjørt rundt til flittige kvinner, som flettet setene på plass. De leverte sivstoler til sjømannkirkene i New Orleans, Curacao og San Fransisco. Femtitallet ble den beste tiden for bedriften. Harald døde i 1966 og Samuel d.y. fortsatte fram til han begynte hos Johs. Rasmussen i 1969.

Øveland Møbel ble registrert som etablert i 1930 av Jonas (17år), Leif (15år) og Arnulf (12år). De ble ofte kaldt for «småbrødrene». Naboene som drev Nylund møbel kaltes «storbrødrene». Faren til «småbrødrene» arbeidet på Stolfabrikken, men hjalp nok til i starten. De begynte i et lite uthus på gården der de produserte kleshengere, kurongspill, fluktstoler og en del smågjenstander. 

I 1935 startet de med møbelproduksjon. og reiste et skikkelig fabrikkbygg i tre etasjer på Nedre Stranda. I 1950 kom enda et nybygg til med en etasje. De var oppe i 8-9 ansatte på det meste. Konkurransen var selvfølgelig hard mellom alle møbelfabrikkene på Moi. De lagde mye spisestuer og etter hvert mer og mer salongbord. I 1971 bygde de igjen etter at en storflom hadde gjort store skader. Nå gikk det mest i salongbord.

Ut over 1960 tallet kom nedgangstider, men de fortsatte helt fram til 1980-tallet. Da var det bare «småbrødrene» igjen i fabrikken. De andre hadde slutt og begynt hos andre.

Bedriften var i gang mellom 1933 og 1964. Det var Bernhard Tobiassen Skaaland som sammen med sønnene Gunvald og Karluf sto for driften. Berhard hadde erfaring fra Alfred Sands møbelfabrikk i Flekkefjord og seinere Haukland Trevarefabrikk. Han drev i det hele tatt med mye, litt som elektriker, trearbeid til «Nøkken», bygde el-verk på Skåland og bygningsnekker. Fabrikken ligger midt i Stasjonsveien og er den eneste møbelfabrikken på Moi som ennå i 2024 står med fullt inventar og maskinutstyr.

De begynte med spisestuemøbler, gjerne i hånd-finert eik. Karluf arbeidet med polering, lakkering og treskjæring. Gunvall var mekanisk interessert og stellte maskinene. Etter hvert produserte de også spisestuer og soveværelsemøblement i høyglanspolert flammebjørk. Tolv mann i bedriften produserte tolv spisestue-møblement i måneden. Det vil si 72 stoler, 12 bord, 12 skjenker og 12 anretningsskap.

I 1962 ga de opp den vanlige driften på grunn av hard konkurranse fra østblokken. Karluf og Gunvall fortsatte litt til fram til 1964.

Espelids Møbelverksted begynte produksjonen sommeren 1948. Det var brødrene Ole og Elias Espeli, født på Litlemo, som grunnla fabrikken i et tomt hønsehus på gården. Trygve Haukland ble leid inn til overflatebehandling. Det ble lagd hjørneskap, bokhyller, reoler, barnesenger og spisebord. Smeden B. M. Hansen leverte deler til fabrikken og maskinene.

Tømmer til materialer til produksjonen skaffet de selv. De brukte for det meste bjørk, for den var lett å få tak i, og hadde gode egenskaper for bearbeiding til møbler og finêrdekking. De gikk snart tom for egnet tømmer på gården. Så de gjorde avtaler og hogget skog på rot på andre garder i bygda. Eik ble også brukt, og i noen tilfeller lerk.

Tømmeret ble fraktet til gården på Haukland, der de hadde en flyttbar sag. Tømmerstokkene ble saget opp og bordplankene ble båret inn i kjelleren under fabrikken. Her var det tørkerom med stor vedovn. Etter noen måneders tørking var de klar til bruk. De ble da transportert opp i verkstedet via en luke i gulvet mellom lager og fabrikk.

Med hjelp av sirkelsaga fikk de kappet plankene i riktig tykkelse og lengde før avretteren justererte materialene. En båndsag og båndpussemaskin (disse er ikke i fabrikken i dag, de ble solgt etter at driften ble nedlagt) gjorde den siste finishen før emnet var klart.

Fra 1951 ble driften trappet ned.

Like etter krigen begynte sirdølen Thor Egeland møbelproduksjon på Nysted. Han bygde fabrikken bak bolighuset. Han hentet materialer med jernbane fra Telemark og tok patent på et eget sengebeslag. 

Etter hvert gikk produksjonen over til kommoder, gjerne opp til 100 i en serie. På det meste hadde han 12 ansatte. Egeland brukte agenter til å selge møblene i Oslo og Trondheim. Han reiste også en del rundt selv og solgte. I 5-6 år var også sønnen Magne med i produksjonen. En periode var halve arbeidstokken kvinner som pusset og polerte i 2. etasje. Mennene gjorde trearbeidet i første etasje.

Egeland var fagutdannet møbelsnekker og svært flink.

Ved oppdemmingen av Lundevannet i 1967 ble det gjort store skader på fabrikken og Egeland reduserte driften. De siste årene arbeidet han hos Moi Møbelfabrikk. Som pensjonist drev han fortsatt med snekkerarbeide og lagde flotte veggur blant annet.

Moi har lange tradisjoner med trehåndtverk. Rokkedreiingen dabbet av etter krigen, og flere dreiere gikk over til å produsere leketøy. Det ble på slutten av 1800-tallet produsert en del leketøy og spill som kurong som sideprodukter av restematerialer ved Moi Snelle & Dreiefabrikk. 

Den første regulære fabrikken som produserte leker var allikevel Moi Leketøyfabrikk. I et lite hus nede ved brua på Moi, der biblioteket ligger i dag, bodde Johan og Emil Andreassen sammen med deres søster Petrea. Her lagde de hester, kjerrer, tog, gyngehester, biler, dukkevogner av høy kvalitet. Foretaket startet i 1926 og holdt på til inn på sekstitallet. 

Inne på Skulevold startet Christian Moy Moi dreieri og leketøyproduksjon etter krigen. Fabrikken kan sees på som en forlengelse av Moi Rokke- og Kunstdreiefabrikk. Det gikk mye i tredyr og fly – alt som kunne dreies. Men også andre produkter som kjevler og lampeføtter, skåler m.m. Både broren Arnold, og begge sønnene Arnold og Egil, arbeidet også med dreiing i fabrikken. 

Bjarne Medby, som egentlig var skifabrikant, startet produksjon av ski i 1946. Han laget også leker som dukkesenger og pil og bue. Virksomheten fortsatte lenge, men siste tiden mest med pinnestoler.

På 50-tallet startet Karl Magnus Hafstad sin fabrikk ved Øysteinsbekken på Haukland etter å ha drevet produksjon av treleker i kjelleren noen år. Han laget en del lekebiler, kompliserte spill, kasser med byggeklosser og spillebrikker. Hafstad leverte også lekebiler, og solgte lekene blant annet til «Riktige Leker» i Oslo og til Husfliden i flere byer. Gustav Eriksen drev som leketøysfabrikant en kort periode før han fikk arbeid hos Johannes Rasmussen. Han fikk litt hjelp av Malvin Moen. Begge bodde på Haukland. Huset hvor Eriksen drev sin fabrikk, ble solgt til nevnte Rasmussen i 1926, og der ble spiren til NorDan lagt. Johannes Rasmussen laget også treleker. Det samme gjorde sønnen Nils sammen med Levi Larsen, men da i mindre målestokk og over kortere tid.

Til slutt nevnes også «Brødrene Moi» på Strånnå som laget kurongspill før de startet Nylund Møbelfabrikk.

På Skulevold bygde rokkedreier Andreas J. Moi opp et lite dreieri i 1913 der han produserte gardinkuler, portierestenger og kjevler. Han samarbeidet også med naboen O. H. Moi og leverte deler til rokkeproduksjon. I 1946 overtok sønnen Jonas. Fabrikken på Skulevold er nå det eneste av utallige dreievirksomheter på Moi som ennå står (2024) med maskiner.

Møbelfabrikkene ga næring til andre virksomheter. På Haukland leverte Trygve Haukland (Ørkenløvå) deler til blant annet Haukland Trevare. Han var spesialist innen overflatebehandling og gjorde mange oppdrag for Espeli Møbelfabrikk og Moi Møbelfabrikk. Han produserte også selv kjøkkenkrakker. Han døde i 1969.

Jens Nilssen på Haukland sies å være den beste treskjæreren på Moi. Han lagde bord og hagebenker , men er mest kjent som treskjærer for de andre møbelfabrikkene. Den lille fabrikken stod der Sion ligger i dag. Ingen slapp inn i fabrikken! Derfor vet vi lite om hvordan han gjorde det. Nilssen var nok på sett og vis en oppfinner og drev også med konstruksjon av fly. Inne på gården Moi drev Laurits og Thomas Rødland fra Bjerkreim, før og etter krigen, som hjulmakere og dreiere. De bygde fabikken nær Christian Moys fabrikk. Laurits ble gift med Anne Sofie Moi som var av rokkedreierslekt på Skulevold. Her ble det også lagd leketøy som snurrebasser, gardinstenger o.l.

Gustav Smith Røiland ble godt kjent av Lunddøler som motstandsmann under krigen. Han var også en tusenkunstner som syslet med det meste. Han bygde sammen med den litt eldre broren Peder, maskiner for trehåndtverk. Han hadde som mange andre gått snekkerskolen på Slettevold og var flink med møbler. Han og broren produserte pussement (Knapper). Under og før krigen lagde han ski. Smith kunne det meste og lagde alle typer bruksgjenstander og var flink med treskurd og husflid. Han deltok på “Vi kan” utstilling i Oslo der produktene hans vakte oppsikt. På Lund Bygdemuseum kan man se møbler han har lagd. Han sto også for byggingen av Thunheim Møbelfabrikk på Haukland.

Rett før og etter krigen startet Andreas Kjørmo skistavproduksjon i en lite fabrikk han bygde ved Ånå rett ved siden av Eik Treskofabrikk. Han var gift inn i Espelandslekten som drev med treskoproduksjon. På det meste lagde han 5000 staver i året. (1939) Det ble også produsert klesklemmeer og knott til vedgass-generatorene. Utstyret han brukte er i dag på Lund Bygdemuseum.

Tobias Salvesen Moi drev i 1920-årene produksjon av laminerte fiskestenger, såkalte slitcanestenger. Han bygde selv fresemaskinen som freste ut de sekskantete bambuslistene som ble limt sammen. Tresortene var amerikanske. Han ble gift og flyttet etter hvert til Bergen der han fortsatte virksomheten. Splitcanemaskinen står i dag på Lund Bygdemuseum.

Dette er nå den siste gjenlevende av de gamle trevarefabrikkene i Lund. Elisa Olava og Welle Espeland startet produksjon av tresko da de flyttet til Steinberg i Hovsherad i 1907. Fabrikken har hatt mange liv og mange eiere opp igjennom tiden. De kjøpte etter hvert et nedlagt meieri på Eik og bygde opp virksomheten med tresko,garving av lær og egen kraftstasjon. Sønnene Nils, Thorleif, Sverre og Alfred kom etter hvert med i driften.

I 1950 bygger de ny fabrikk og den blir en periode Lunds største arbeidsplass med 30 arbeidere. Brødrene driver fabrikken, men etter hvert på 1970-tallet står bare Thorleif tilbake. I 1972 får fabrikken en restart med Bjarne Rundhovde som disponent, men etter tre år går fabrikken konkurs. Produksjonen står stille i ett år før Thorleif og Anna Espeland igjen tar over og driver en stund før bedriften igjen går over til nye eiere. Høsten 1986 er det 10 ansatte og Espeland familien er ennå tungt inne. 

I 1989 kjøper så Sigmund og Karin Stenberg fabrikken. Den får nå navnet Eik’s Tresko A/S. De fortsetter helt fram til 2023 som Hovsherads viktigste arbeidsplass og Norges eneste skofabrikk. De leverer titusenvis tresko ut over hele landet. I 2023 får bedriften nye eiere inn, også Hovsheringer, nå med navnet Eik Tresko A/S.

I 1950 startet Kristian Didriksen Nysted og Jens Haukland malerfirmaet Nysted Co. Alle tre var godt utdannede malermestere bl.a. med erfaring fra Ålesund etter bybrannen I 1904. Firmaets spesialitet var overflatebehandling av møbler.

Møbelfabrikkene på Moi, som ikke hadde malermester, satte ut de vanskeligste oppdragene til Kristian Nysted og hans folk. Det var Haukland Trevarefabrikk, Moi Møbelfabrikk og Skaaland Møbelfabrikk, men også Olav Tønnessens Møbelfabrikk I Flekkefjord. B.T. Nysted vogn- og sparstøttingfabrikk lot Nysted & Co lage stripene på karjolene og andre kjøretøy slik at de ble virkelig flotte. Nystedmalerne behersket de gamle malerteknikkene som oddring, lasering og marmorering. I 1939 begynte Kristians yngste sønn, Olav, i frimaet. En annen sønn reiste til Sandnes og startet malerfirmaet Didrik Nysted. Nystedfirmaet hadde også større opppdrag: Skåland tuberkulosehjem, Moi Turisthotell. Lund prestegård og ikke minst hovedrestaureringen av Lund kirke I 1936. Olav drev formaet fram til ca 1980. De siste årene samarbeidet han også mye med malermester Olav Solbjørg. Sistnevnte arbeidet fast hos Nylund møbel med overflatebehandling.

I 1920-årene møtte Bjarne Medby fra Saltdal en Moigutt på Blaker husflidskole. Moieren fortalte Bjarne at på Moi var det godt med arbeid. Dermed reiste Bjarne Medby i 1929 til Moi og tok seg arbeid på Haukland Trevarefabrikk. På Moi møtte han Tora Glendrange som han giftet seg med i 1931. Medby arbeidet en tid under krigen hos Rasmussen og på Moi stolfabrikk. Medby var en svært dyktig skiløper. Han behersket alle grenene: Langrenn, hopp og slalåm. Han var også en av initiativtakerne til å bygge Moikollen (hoppbakken) på Leide og litt seinere slalåmløypa i Lundskogen. Før krigen innredet han skiverksted på loftet hjemme og i 1946-47 gikk han over til å leve av skiproduksjon. Han laget skiene med pålimt såle av hickory, i alt 30-40 deler ble limt sammen i hver ski. Avkapp ble brukt til å lage sportsbuer og linjaler o.a. På 50-tallet og framover ble garderobehyller også et hovedprodukt.

I 1957 bygde han ny fabrikk der kontorene til Nor-Dan ligger i dag. Sønnen Jan Medby hadde nå også kommet med i bedriften. I 1968 startet Medby også med sportsbutikk. I 1970 døde Bjarne Medby.

I 1976 ble glassfiberskiene lansert. Da ble det bråstopp i skiproduksjonen, og fabrikken måtte finne nye produkt. Medby hadde i mange år limt meier på gyngestolene til Moi Stolfabrikk. Han overtok maskiner derfra da de I 1978 ble solgt til NorDan. Fra nå av ble pinnestoler hovedproduktet. Medby skifabrikk hadde nå blitt til Medby trevare. Fra 1999 overtok tredje generasjon med Henning Medby driften. Problemer med stadige flommer, gjorde at fabrikken i år 2000 ble flyttet til Hammeren. Da Henning døde i en tragisk ulykke, stoppet produksjone opp. Jan Medby fortsatte likevel med en litt mer begrenset produsjon av barne- og gyngestoler.

Nå er fjerde generasjon Medby i sving med Jørn Henning som produserer møbler i bøk til barnehager.

T. Hetlands Krittfabrikk ble etablert i 1949/50. Fabrikken holdt til på Haukland, i det som før hadde vært slakter Henrik Mydland sitt grisehus. Sigvart Hetland fra Helleland hadde kjøpt eiendommen allerede i 1923. En av hans sønner, Torger, begynte å produsere kritt sammen med svogeren Louis og en kamerat. Den første produksjonen mislyktes; å dele opp krittblokker i kritt var ikke vellykket. Siden kom de på at de kunne prøve å støpe krittet, og da gikk det bedre. De fikk kontakt med to store grossist-hus, Emil Mostue og Richard Antwort, som gjerne ville kjøpe kritt av dem. Deretter var det bare å komme i gang. De renset båsene ut av grisehuset Sigvart Hetland hadde kjøpt, og gikk i gang med krittproduksjon der. Torger Hetland kjøpte inn former til å støpe krittet i, og søstera hans, Ingeborg, og mannen hennes Louis Haukland begynte å jobbe i fabrikken. Flere slektninger og venner jobbet dugnad for å få det hele til å svive.

Torger Hetland eide i alle år fabrikken, men hadde etter hvert lite å gjøre med driften. Han flyttet og jobbet senere i Telegrafverket i Mandal og noen steder østpå. Den daglige driften av krittfabrikken stod i alle år ekteparet Louis Haukland (født 1.9.1914) og Ingeborg (f. Hetland, 10.8 1917) for. De bodde på Øyevoll ikke langt fra fabrikken.

Likevel, til tross for stor etterspørsel, var nok fortjenesten liten. Det var ikke økonomi til å ansette flere, så Ingeborg og Louis jobbet lange dager, på den tiden også på lørdager. Til slutt så de ikke syn på å fortsette driften, og i 1971 ble T. Hetland Krittfabrikk nedlagt. Louis fikk jobb på Rasmussen/NorDan, og der var han i 10 år.

Utstyret fra fabrikken ble dels ødelagt, dels begravd i tomta da den ble bebygd. Noen få aluminiumsformer og plastformer, og noen esker kritt er bevart og er i dag på Lund Bygdemuseum og Kulturbank.