Livet i og rundt fossen

Fossekallen

Fossekall er en fugleart i fossekallfamilien. Den ble valgt til Norges nasjonalfugl i 1963. Fossekallen forekommer over hele landet og lever ved rennende vann, hvor den dykker etter mat og gjerne bygger reir inne i selve fossespruten. Mange overvintrer i Norge.

Vintererle

Vintererle er relativt ny som hekkefugl i Norge. Den hekker nå spredt og fåtallig nordover til sørlige deler av Nordland. Den liker seg best ved elver med fosser og stryk, og hekker ofte i steile bergvegger, brukar og steinmurer. Føden består i hovedsak av insekter. Det er ikke kjent hvor fugler som hekker i Norge overvintrer, men ringmerkingsgjenfunn peker på at mange trolig overvintrer i Sørvest-Europa og Nord-Afrika (Bakken et al. 2006). Den hekker år om annet i Moi bru.

En del individer overvintrer imidlertid i Norge. 

Linerle

Linerla er en trekkfugl som er vanlig i Norge. Den er lett å kjenne igjen på sin svarte og hvite drakt, elegante bevegelser og lang, ’vippende’ stjert, noe som gir den lokale navn som ’vippestjert’ eller ’dissa’. Den er lite sky og liker å oppholde seg i nærheten av mennesket. Linerla bygger reiret sitt godt skjult i hulrom under en stein, i ventiler, under takstein, eller i en vedstabel. Den hekker årlig i brua og andre murer nær fossen. 

Strandsnipe (Actitis hypoleucos)

Strandsnipe hekker i Norge vanlig over hele landet, fra kyst til fjell. Arten forekommer i mange forskjellige biotoper med tilknytning til ferskvann, som innsjøbredder, langs elver og bekker, og i myrlendte områder. Mer sjelden kan den også hekke ved saltvann. Føden består hovedsakelig av insekter, edderkoppdyr, bløtdyr, krepsdyr og leddormer. Strandsnipa overvintrer i Afrika sør for Sahara. Den hekker enkelte år i Brufossen, men har blitt sjeldnere.

Bekkelommemose (Fissidens polyphyllus)

Bekkelommemose er kjent fra til sammen fire storlokaliteter (vassdragsstrekninger) i Vest-Agder og Rogaland. Arten er utpreget oseanisk og forekommer ellers i Europa i Storbritannia, Irland og trolig Italia, men er også kjent fra de atlantiske øyene Madeira, Azorene og Teneriffe. Bekkelommemose er en stor og karakteristisk limnisk art funnet i bekk-, elv- og innsjøhabitater i Norge. 

Selv om kvaliteten av denne type habitat er i tilbakegang på grunn av forurensning og nedbygging i deler av Norge, har vi ingen indikasjon på at populasjonen er i tilbakegang basert på observasjoner fra de kjente lokalitetene. Arten vokser ofte i elver med liten fallhøyde og vasskraftutbygging er mindre aktuelt. Bekkelommemose rødlistes som sårbar, men med antatt stabil populasjon. 

Bekkelommemose vokser på steiner i mindre bekker i fossen og er sårbar for vassdragsreguleringer. Arten er bare kjent fra Lund og Flekkefjord. 

Ørret (Salmo trutta)

Ørreten trives og gyter i Brufossen. Det er sjelden vi ser større fisk her, men i hølen ved utløpet av kraftstasjonen pleier det å samles mange aurer, noen også av fin størrelse. Om høsten, i september når ørreten går opp fra Lundevannet for å gyte, hender det at det står kilosfisk under dammen. På denne tiden ser man at ørreten hopper mot dammen nesten som en laks. Ørreten vandrer fra Lundevannet opp i Moisåna om høsten og ut igjen tidlig på våren.

Ål (Anguilla anguilla)

Ålen finnes enda i Moisfossen og av og til på seinsommeren kan man se store eksemplarer sitte fast i damluken ved kraftstasjonen. Ål er en katadrom fisk som gyter i saltvann (Sargassohavet) og vokser opp i ferskvann. Ål vandrer fra havet og opp i vassdragene. Der blir den svært gammel. Når den har vært i elvene 15 -25 år vandrer den ut som blankål. Ålen er i dag truet og fredet. Arten forekommer i fersk- og brakkvann over hele Europa og Nord-Afrika. Den kan komme seg opp i vassdragene delvis på land langs fuktige bekker og drag i naturen. Den kalles da for gulål. I norske farvann finnes den også i saltvann utenom gytevandringene, og tendensen til å oppholde seg i brakk- og saltvann øker med breddegraden. Nedgangen i antall gytefisk som vandrer tilbake til Sargassohavet skyldes mange negative faktorer. Ål dør i vannkraftturbiner og påvirkes av forurensing, parasitter, sykdommer, pumpestasjoner, predasjon og, ikke minst, overbeskatning. På 1970 tallet var det vanlig at en fiskehandler (Ole Solheim) matet ålen fra Moi bru. Da kunne man se en stim av store åler rett ved brua.

Lundevannet var bygdas forbindelse til Flekkefjord og Åna Sira. Det var langt å ro, for mange 20 km morgen og kveld, så da «Nøkken» etterhvert kom, ble livet enklere.

I 1883 hadde det blitt tegnet nok andeler à kr. 100 til at «Lunde Dampskipselskab» kunne bli dannet med en kapital på 7 000 kr. Aksel Salvesen, som drev handel på Moi og Peder Ege som bodde på det veiløse Strannen, var viktige initiativtakere. Salve Olaus Salvesen på Moi Snelle- og Dreiefabrikk ble formann i styret. Dampbåten «Nøkken», en jernbåt på 24 m, ble kjøpt i Mandal for 6 000 kr. Båten ble kjørt til Lavold hvor hester og folk, tømmerstokker og svære taljer ventet. Den ble så fraktet opp Lavoldsbakkene og ned til Flikkeid. Nøkkens «jomfrutur» var i juli 1883. Eilert Hognestad ble ansatt som skipper. Det ble bygd dampskipsbrygge og hus ved Nygård. De første årene gikk driften av båten med overskudd. 

«Nøkken» fraktet folk og varer langs Lundevannet i 70 år. Driften gikk på det jevne en del år, men etter hvert tjente selskapet mindre og mindre penger. I 1904 ble «Lunde Dampskipsselskab» ble oppløst, og «Nøkken» ble solgt til et nytt selskap i Lund, «Nøkken Dampskipsselskab A/S», senere kalt «Aksjeselskapet Nøkken». Eilert Hognestad fortsatte som skipper fram til 1914. Da overtok Willy Pettersen fra Flekkefjord. Samme år ble også den ofte upålitelige dampkjelen byttet ut med en Rap-moter på 18 hestekrefter. Når kunne skipperen øke farten, og turen fra Moi til Åna Sira gikk som regel på 1 time og 20 minutter. Driftsutgiftene ble også lavere. Men likevel var økonomien ofte elendig. Man prøvde å takstene for gods, folk og dyr, men «Nøkken» gikk fortsatt med underskudd. I 1919 foreslo Peder Ege å selge båten. Likevel besluttet man ikke å selge. 

Det hanglet og gikk fram til 1933, noen år med overskudd, andre med underskudd. I 1933 ble det bestemt å ha samkjøring med den nye bilruten på Strannen. Thorvald Hamre fikk kjøpt «Nøkken» med faste eiendommer og alle rettigheter for 800 kr., med plikt til å opprettholde en innskrenket båtrute sammen med bilruten. Hamre måtte også love at «Nøkken» aldri skulle selges ut av Lundevannet. Med en del statsbidrag drev Th. Hamre «Nøkken» helt fram til 1953 uten å tape større penger på den. Samtidig kjørte han bilrute på Strannen. «Nøkken» endte sine dager ved Risbruå på Nygård/Lund.

Bokseren Peter Olai Sanstøl ble født 28. mars på Moi. Foreldrene som flyttet ned til Moi fra Indre Sandstøl, hadde først bygd seg hus nede på Nysted. Det såkalte Klausenhuset. Rett før århundreskiftet flyttet de lenger opp i Nystedgata der familien drev butikk. Seinere overtok Karl Henriksen d.e. denne virksomheten.

Pete, som han ble kalt, vokste opp her. Han var liten, men kjapp og med mange fysiske talenter. Det sies at han prøvde å balansere på rekkverket på Moi bru i barndommen.

Familien flyttet til Stavanger i 1921 der Pete meldte seg inn i SIF Idrettsforening og begynte å bokse for alvor. Her møtte han treneren Johan Jarmann som tok initiativet til å starte med boksing i SIF og som fikk stor betydning for at Pete skulle bli profesjonell bokser.

I 1923 flyttet familien til Oslo der Pete fortsatte i Oslo Atletklubb. Der han møtte andre storboksere som for eksempel Otto von Porat. Pete viste godt igjen allerede som amatør, men fra 1926 ble boksingen et «yrke». Nå ventet den ene storkampen etter den andre i bantamvekt.

I 1930 slår «Stavangeren»s korrespondent i New York fast i overskrift over tre spalter: «Kun negeren Al Brown står nu mellom Sanstøl og verdensmesterskapet». I 1931 taper Pete en jevn kamp på Bislett om mesterskapet mot Al Brown.

Pete bokset i alt 112 profesjonelle kamper. Av disse tapte han kun seks og åtte uavgjort. Han møtte alle de beste. Han bokset om bantamtronen mot Sixto Escobar, men tapte på poeng. Pete ble aldri slått på «knock out». I 1935 slo han Al Brown i en returkamp med over ti tusen tilskuere på Bislett. Nå var boksekarriæren på vei ned. Han bokset litt for show og veldedighet under krigen. I 1956 møtte han indianerjenta Bessie Andrews som skulle bli hans kone. Hun hadde to døtre og en adoptivsønn. I 1977 holdt han 17. mai tale både på Moi og i Hovsherad. Da var familien med.

Pete var en bokser som var mest opptatt av teknikk. Han engasjerte seg for barn og unge og skrev boken «Gjennom ringen», en selvbiografi som seinere ble utgitt av Lund Historielag, og sluttførte arbeidet med «Boksingens ABC».

Han døde 13. mars 1982 som amerikansk statsborger, nær 77 år gammel i California. I år 2000 ble han hedret i USA med plass i Norwegian Hall of Fame. Til markeringen av unionsoppløsningen med Sverige, 7. juni 2005 ble det avduket en bauta med minneplate i Nystedparken.

Interessen omkring boksing gjorde at Moi også fikk sin egen bokseklubb tidlig på 1930-tallet med aktive boksere. Her kan nevnes Anton Rasmussen som ble kretsmester. På museet kan du se boksehansker som Pete ga til Moi bokseklubb. Her er også fanen som han og en god kamerat ga til Moi Idrettslag.